onsdag 20. mars 2013

Syk mamma

Nå har sykdommen inntatt undertegnede, og jeg er ganske sikker på at jeg jinxet det sykdomsfrie opplegget vårt i forrige uke da jeg skrøt av at Barnet bare har hatt to omganger med forkjølelse i sitt liv og ellers har vært frisk som en fisk. Jeg tar herved tilbake alt skrytet mitt. Sånn. Håper det hjelper, for snart er det påskeferie og dobbel ladning besøk av besteforeldre, og mora har slett ikke overskudd til å takle slektninger, barn, og sykdom på en og samme gang. Selvsagt er mannen på reise akkurat nå, så planen for dagen er å følge de råd jeg har snappet opp på diverse blogger for hva man gjør når man er syk og Barnet er sprellfriskt (heldigvis!!)  og stappfullt av energi, og satse på en ettermiddag og kveld dandert under fem pledd på gulvet, mens Barnet nyter godt av unlimited bruk av ipad og tv. Bare synd Barnet er for lite til å verdsette privilegiet!

Flere gode råd for aktivisering av barn mottas med stor takk! Nå skal jeg gå og synes enda mer synd på meg selv. Snufs!

tirsdag 19. mars 2013

Ett til?

Av og til blir jeg forbauset over at andre tenker på akkurat det samme som jeg tenker på akkurat der og da, og slik hadde jeg det i morges da jeg leste Susanne Kaluzas innlegg der hun reflekterer rundt det med å få flere barn versus det å være fornøyd med de(t) man har. Selv har jeg det siste året vært innbitt tilhenger av enebarn, og har forkynt til familie og venner at joda, jeg er ferdig med å få barn, ett friskt og fint barn er mer enn nok for meg, denne dama kommer ALDRI til å få flere barn, hun er nemlig ferdig med våkenetter og ammepupper og gulp, og nyter å våkne hver morgen frisk og opplagt og ha ti minutter til seg selv på badet.

Derfor ble jeg veldig forbauset da jeg plutselig tok meg selv i å sukke nostalgisk da jeg la vekk en bunke klær som Barnet har vokst ut av, og kom over de bitte-bittesmå plaggene fra den aller første tiden. Og ikke nok med det - i neste øyeblikk var plaggene plutselig kledt på en liten, tjukk fantombaby med fjonhår og dobbelthaker, og det var nesten så jeg fikk litt melkespreng til tross for at det er flere måneder siden jeg sluttet å amme. Tankene fløt videre, jeg så for meg rørende øyeblikk mellom Barnet og den nye lillebroren (fantombabyen er nemlig en gutt), og plutselig satt jeg der og regnet ut når det ville passe å bli gravid og vurderte om det er best å få baby på vinteren eller sommeren (jeg kom frem til at sommeren hadde vært fint denne gangen) og om det er lurt å legge inn litt margin før innspurten med avhandlingen.

So much for min ettbarnspolitikk, altså! Jeg vet ikke om det er våren som gjør det eller om det er den berømte klokken som har begynt å tikke (sånn helt rasjonelt vet jeg jo at det antakelig er smart å kline til med nummer to om ikke altfor lenge), men uansett må jeg bare innrømme for meg selv (og for mannen, som med i alle fall bittelitt skadefryd sa at ha visste jeg kom til å skifte mening) at jeg ønsker ett barn til. Jeg ønsker å oppleve babyperioden en gang til, og denne gangen skal jeg virkelig nyte den. Jeg trodde nemlig at den kom til å vare i en evighet, men det var jo ikke tilfelle i det hele tatt! Nå kan Barnet spise selv, gå, underholde seg selv, har fått sin første hårklipp, og er ikke lenger en baby. Jeg skulle hørt på alle de som sa at tiden går så fort...

Til dere som har flere barn - hvor lang tid er det mellom barna? Hva vil dere "anbefale" som tidsrom mellom nummer en og nummer to?


Like før to ble tre...

fredag 15. mars 2013

Hurra for norsk forskning på barn og barnehager!

Først av alt - tusen takk for oppmuntrende kommentarer i mitt forrige (og hittil eneste!) innlegg! Bloggverdenen er jo ganske ny for meg, så det er veldig hyggelig å få tilbakemeldinger!

Jeg er fremdeles bare i gang med å bli varm i mammatrøya, men etter et drøyt år med barn har jeg rukket å merke at jeg er skapt for å ha en jobb utenfor hjemmet. Det er ikke det at jeg ikke synes det er fryktelig koselig å være hjemme sammen med barnet mitt, men jeg er så heldig at jeg har verdens beste og mest spennende jobb der jeg får brukt evnene mine hver eneste dag, og det er jeg rett og slett veldig glad i. Jeg liker å jobbe, jeg liker å forsørge meg selv og se spare- og pensjonskontoen min vokse (om enn bare bittelitt) hver måned, og jeg liker også veldig, veldig godt følelsen når det er fredag og jeg vet at foran meg har jeg en hel helg sammen med de synes mest om i hele verden. Dette er en liten del av motivasjonen min for å jobbe.


Kontordag med mamma. Beste assistenten i verden!


Men så er det jo det at det er ikke så enkelt å få til det med jobben dersom man ikke har noen som kan passe barnet. Heldigvis fins det barnehager, og jeg ble veldig glad for å endelig se en forskningsrapport som tydelig viser til at barnehager faktisk har noe positivt å tilby for barnet. (Som doktorgradsstudent blir jeg  kanskje over gjennomsnittet glad for å lese god forskning, men likevel!) I debatten om barnehage vs. mamma hjemme synes jeg det er en lei tendens til å basere seg mer på synsing og følelser enn på de fakta som faktisk finnes når man argumenterer for hva som er best for barnet, og det har selvfølgelig en sammenheng med at det har blitt forsket lite på dette. Men endelig har noen trødd til og skrevet en hel doktorgradsavhandling på dette (gratulerer Ratib Lekhal ved Folkehelseinstituttet!), og her har man altså funnet at barn som går i barnehage har en redusert riskiko for sen språkutvikling. Man fant også (og dette er veldig interessant) at barna ikke ikke syntes å ha høyere nivå av atferdsproblemer, i motsetning til det studier fra blant annet USA har pekt på. Hurra for mer god forskning på barna våre, sier nå jeg! Det gjør det lettere ikke bare å debattere, men også å ta gode beslutninger på barnas vegne. Og så er det så utrolig viktig at vi får mer forskning fra Norge, for vårt samfunn og kultur er ganske unik sammenlignet med mange andre land, deriblant USA.

Selv venter barnet mitt fremdeles på barnehageplass, og i mellomtiden er han hos dagmamma. Vi har vært så superheldige å finne en dagmamma som vi liker og som også han ser ut til å like, og det er en fryd å se hvordan han har blomstret siden han begynte der og fikk være sammen med andre barn hver dag. Han er den yngste, og det er ingen tvil om at han tar etter de eldre barna, som er ganske flinke til å snakke og som leker andre "leker" enn det han gjør. Basert på mine egne erfaringer må jeg gi en ubetinget tommel opp for dagmamma (i alle fall for vår - men jeg vet ikke alle er like heldige), og jeg håper vi blir like positivt overrasket over barnehagen når den tiden kommer.

Hvordan er det med dere andre? Har dere gode erfaringer med dagmamma og barnehage?

onsdag 13. mars 2013

Enda en mammablogg?

Her er jeg, nok en mammablogger på det store internett. Men trenger verden egentlig akkurat mine innlegg? Er det ikke nok som det er med alt som allerede skrives av mammaer? Joda, det kan godt hende det, men faktum er at jeg trenger å skrive. Jeg trenger å få tanker ned på "papiret", enten de leses av andre eller ei.

Hvem er så jeg? Jeg er doktorgradsstudent, mamma til en gutt som akkurat har rundet året og lært seg å gå, veldig lykkelig gift, ivrig yogautøver, og opptatt av å leve livet slik det passer for akkurat meg og min lille familie. Jeg brenner for kvinners rett til å ha "alt" - jobb OG familie OG sin egen identitet - og har selvsagt blitt engasjert av debatten som har rast her i Norge i det siste. Mitt syn i denne debatten er farget av at jeg har bodd og arbeidet i USA i flere år, og dermed har innblikk i et samfunn som tilsynelatende er moderne, men der kvinner fremdeles i stor grad velger "tradisjonelt", og dermed utsetter seg selv (og sine barn) for de farer som faktisk er forbundet med å avhenge økonomisk av en partner. Med hel eller delvis pause i yrkeskarrieren er det et faktum at man kan få det tøft økonomisk ved skilsmisse eller partners sykdom eller død (huff!) I mange yrker er det vanskelig å komme tilbake på samme nivå som man var da man tok pause, og det er tilnærmet umulig å gå inn på det nivå der man ville vært dersom man ikke hadde tatt pause. Det er enkelt å se at dette har betydning for lønnen, men det mange glemmer (og som debatten heldigvis har skapt litt blest rundt) er at det også har betydning på enda lengre sikt ved at pensjonen påvirkes.

Det er ikke alle forunt å leve i et samfunn som vårt - der kvinner ikke bare har rett på permisjon når de blir mamma, men i tillegg har rett på lønnet permisjon. I USA har kvinner rett på tre måneders ulønnet permisjon. Menn har ingen rettigheter. Er man heldig, har man tre ukers ferie i året. Er man kjempeheldig, kan man ta to av disse ukene sammenhengende. Arbeidsdagen strekker seg som regel til minst klokken 17. Man har ingen rett på barnehageplass, verken ved ett år eller senere. Det fins ingen ordning med barnetrygd eller kontantstøtte. Konsekvensen av alt dette er at det blir ekstremt vanskelig å kombinere familie og karriere. De fleste av mine tidligere kolleger (jeg jobbet i finansbransjen) velger dermed å gå ut av arbeidslivet når de får barn.

Jeg priser meg lykkelig over å være født i et land der jeg og min mann hadde anledning til å være hjemme i nesten et helt år, med full lønn, da vi fikk barn. Jeg priser meg lykkelig over at jeg er i stand til å fortsette i jobben, for jeg elsker den faktisk. Og jeg ønsker å være i stand til å forsørge meg selv og mitt barn dersom det skulle bli nødvendig. Jeg ønsker å være et godt forbilde for min sønn, slik at han, når den tid kommer, er i stand til å se viktigheten av kvinners bidrag også i arbeidslivet, og er i stand til å forme et liv som er godt for både ham og en eventuell partner.

Jeg håper du har lyst til å følge meg videre, enten du kjenner deg igjen i mine betraktninger eller ikke. Du er hjertelig velkommen til å legge igjen kommentarer og link dersom du har en blogg.

Beste hilsener fra

Mammaforskeren