Ett til?

Av og til blir jeg forbauset over at andre tenker på akkurat det samme som jeg tenker på akkurat der og da, og slik hadde jeg det i morges da jeg leste Susanne Kaluzas innlegg der hun reflekterer rundt det med å få flere barn versus det å være fornøyd med de(t) man har. Selv har jeg det siste året vært innbitt tilhenger av enebarn, og har forkynt til familie og venner at joda, jeg er ferdig med å få barn, ett friskt og fint barn er mer enn nok for meg, denne dama kommer ALDRI til å få flere barn, hun er nemlig ferdig med våkenetter og ammepupper og gulp, og nyter å våkne hver morgen frisk og opplagt og ha ti minutter til seg selv på badet.

Derfor ble jeg veldig forbauset da jeg plutselig tok meg selv i å sukke nostalgisk da jeg la vekk en bunke klær som Barnet har vokst ut av, og kom over de bitte-bittesmå plaggene fra den aller første tiden. Og ikke nok med det - i neste øyeblikk var plaggene plutselig kledt på en liten, tjukk fantombaby med fjonhår og dobbelthaker, og det var nesten så jeg fikk litt melkespreng til tross for at det er flere måneder siden jeg sluttet å amme. Tankene fløt videre, jeg så for meg rørende øyeblikk mellom Barnet og den nye lillebroren (fantombabyen er nemlig en gutt), og plutselig satt jeg der og regnet ut når det ville passe å bli gravid og vurderte om det er best å få baby på vinteren eller sommeren (jeg kom frem til at sommeren hadde vært fint denne gangen) og om det er lurt å legge inn litt margin før innspurten med avhandlingen.

So much for min ettbarnspolitikk, altså! Jeg vet ikke om det er våren som gjør det eller om det er den berømte klokken som har begynt å tikke (sånn helt rasjonelt vet jeg jo at det antakelig er smart å kline til med nummer to om ikke altfor lenge), men uansett må jeg bare innrømme for meg selv (og for mannen, som med i alle fall bittelitt skadefryd sa at ha visste jeg kom til å skifte mening) at jeg ønsker ett barn til. Jeg ønsker å oppleve babyperioden en gang til, og denne gangen skal jeg virkelig nyte den. Jeg trodde nemlig at den kom til å vare i en evighet, men det var jo ikke tilfelle i det hele tatt! Nå kan Barnet spise selv, gå, underholde seg selv, har fått sin første hårklipp, og er ikke lenger en baby. Jeg skulle hørt på alle de som sa at tiden går så fort...

Til dere som har flere barn - hvor lang tid er det mellom barna? Hva vil dere "anbefale" som tidsrom mellom nummer en og nummer to?

Like før to ble tre...