Enda en mammablogg?

Her er jeg, nok en mammablogger på det store internett. Men trenger verden egentlig akkurat mine innlegg? Er det ikke nok som det er med alt som allerede skrives av mammaer? Joda, det kan godt hende det, men faktum er at jeg trenger å skrive. Jeg trenger å få tanker ned på "papiret", enten de leses av andre eller ei.

Hvem er så jeg? Jeg er doktorgradsstudent, mamma til en gutt som akkurat har rundet året og lært seg å gå, veldig lykkelig gift, ivrig yogautøver, og opptatt av å leve livet slik det passer for akkurat meg og min lille familie. Jeg brenner for kvinners rett til å ha "alt" - jobb OG familie OG sin egen identitet - og har selvsagt blitt engasjert av debatten som har rast her i Norge i det siste. Mitt syn i denne debatten er farget av at jeg har bodd og arbeidet i USA i flere år, og dermed har innblikk i et samfunn som tilsynelatende er moderne, men der kvinner fremdeles i stor grad velger "tradisjonelt", og dermed utsetter seg selv (og sine barn) for de farer som faktisk er forbundet med å avhenge økonomisk av en partner. Med hel eller delvis pause i yrkeskarrieren er det et faktum at man kan få det tøft økonomisk ved skilsmisse eller partners sykdom eller død (huff!) I mange yrker er det vanskelig å komme tilbake på samme nivå som man var da man tok pause, og det er tilnærmet umulig å gå inn på det nivå der man ville vært dersom man ikke hadde tatt pause. Det er enkelt å se at dette har betydning for lønnen, men det mange glemmer (og som debatten heldigvis har skapt litt blest rundt) er at det også har betydning på enda lengre sikt ved at pensjonen påvirkes.

Det er ikke alle forunt å leve i et samfunn som vårt - der kvinner ikke bare har rett på permisjon når de blir mamma, men i tillegg har rett på lønnet permisjon. I USA har kvinner rett på tre måneders ulønnet permisjon. Menn har ingen rettigheter. Er man heldig, har man tre ukers ferie i året. Er man kjempeheldig, kan man ta to av disse ukene sammenhengende. Arbeidsdagen strekker seg som regel til minst klokken 17. Man har ingen rett på barnehageplass, verken ved ett år eller senere. Det fins ingen ordning med barnetrygd eller kontantstøtte. Konsekvensen av alt dette er at det blir ekstremt vanskelig å kombinere familie og karriere. De fleste av mine tidligere kolleger (jeg jobbet i finansbransjen) velger dermed å gå ut av arbeidslivet når de får barn.

Jeg priser meg lykkelig over å være født i et land der jeg og min mann hadde anledning til å være hjemme i nesten et helt år, med full lønn, da vi fikk barn. Jeg priser meg lykkelig over at jeg er i stand til å fortsette i jobben, for jeg elsker den faktisk. Og jeg ønsker å være i stand til å forsørge meg selv og mitt barn dersom det skulle bli nødvendig. Jeg ønsker å være et godt forbilde for min sønn, slik at han, når den tid kommer, er i stand til å se viktigheten av kvinners bidrag også i arbeidslivet, og er i stand til å forme et liv som er godt for både ham og en eventuell partner.

Jeg håper du har lyst til å følge meg videre, enten du kjenner deg igjen i mine betraktninger eller ikke. Du er hjertelig velkommen til å legge igjen kommentarer og link dersom du har en blogg.

Beste hilsener fra

Mammaforskeren